10/05/2026
Når det ikke gikk så bra..
De siste månedene har det vært flere henvendelser fra foreldre som opplevde at barnefordelingssaken gikk skikkelig, skikkelig feil.
Alle historiene er unike, og årsakene like ulike som klientene. Noen har opplevd at det som virket som en sikker sak, plutselig endret karakter. Andre opplevde en sakkyndig vurdering som var helt riv ruskende gal, at retten misforsto helt sentrale forhold, eller dommeren rett og slett trodde på den andre parten.
Noen ble utsatt for grove og falske anklager, andre ble ikke trodd når de fortalte om like alvorlige bekymringer.
Felles for alle, er at de opplever krise. For noen, kanskje den verste krisen så langt i livet. Reaksjonen er ofte sorg, sinne og sterk fortvilelse over å ikke bli trodd.
De aller vanskeligste situasjonene, er der en av foreldrene har levd under et kontrollerende regime, og opplever at kontrollen fortsetter gjennom barna etter samlivsbruddet. Den ene parten evner å være rolig, balansert og kalkulerende, den andre stadig mer presset og styrt av følelser. Sistnevnte kan lede til flere av typetilfellene beskrevet over.
Så, hva gjør man når det gikk skikkelig feil? Svaret er jo egentlig intetsigende, det må vurderes konkret og fra sak til sak. Noen fellesnevnere kan vi likevel peke på.
Respekt for den dom eller forlik som ble utfallet av saken, er det aller viktigste. For å få til det, så kan man trenge gode hjelpere. Gå til de du virkelig stoler på for råd om hvordan de vanskelige situasjonene skal håndteres. Det er veldig lett å la seg lede av bekreftelsesskjevhet, det kan være behagelig å la seg forføre av ekkokammere som stilner den umiddelbare smerten. Finn de menneskene i livet som tør å yte motstand når det gjelder.
Selv om dommeren tok feil, må man handle som om det likevel var riktig. Det er tungt å korrigere et etablert faktum, det tar tid å bygge det fundamentet som kreves. Som jeg nylig sa til en klient; jeg vet jeg ber om for mye, men det er for mye som må til.
Ikke gi deg, men ikke gi deg på riktig måte.
