Advokat Magnus Øvstegård

27/10/2025

10/08/2025

11/07/2025

Foreldrefiendtliggjøring, eller manglende innsikt i egen betydning for barnets samværsnekt?

Det er ingen tvil om at uttrykket «foreldrefiendtliggjøring» er dekkende for enkelte situasjoner etter et samlivsbrudd. Det er et reelt problem, og det er viktig å anerkjenne problemstillingen. samtidig er det helt sentralt å erkjenne at det ikke dekker alle situasjoner der barn yter motstand mot samvær. Jeg vil i det følgende trekke frem tre typiske situasjoner, og samtidig forsøke å si noe om relevante tiltak når det er snakk om en reell påvirkning av barna.

Den egentlige fiendtliggjøringen starter ofte med en form for selvtekt, og det er en overvekt av mødre som tar kontroll over barna etter et samlivsbrudd. Med påfølgende anklager om alvorlige forhold, gjerne i form som ulike former for vold. Anklagene kan også forsøk på å rettferdiggjøre et brudd. Det blir tegnet et bilde av den andre forelderen som er egnet til at omgivelsene henger seg på. Det hele blir en moderne heksejakt. Barnets mening endres gradvis til en fullstendig motstand mot samvær. Ofte er det slik at selve grunnlaget for at barnet ikke vil på samvær er skiftende, alt etter hva som passer eller kan begrunnes på det aktuelle tidspunktet.

Likevel er ikke all samværsnekt Foreldrefiendtliggjøring. Noen barn vil ikke, og det uten at samværsforelderen har gjort noe alvorlig, eller at bostedsforelderen motarbeider samvær. Årsaken til barnets standpunkt kan være lite alvorlige for voksne. Og for samværsforelderen er det jo åpenbart vanskelig å forstå dette. I overraskende mange samværsvaker, møter jeg en fortvilt forelder som forsøker å motivere barnet til samvær, og samtidig opplever å ikke bli trodd på dette.

Også er det de situasjonene der begrepet Foreldrefiendtliggjøring blir brukt for å dekke over ulike former for vold. Også disse situasjonene er juridisk og faktisk vanskelige. Grensen mellom vold og hva som «bare» er tung slitasje etter et langt samliv er ikke lett å definere. Og der det ikke er vold mot barnet, hvorfor skal det da ikke være samvær? Det er alt for mye å forlange av en voldsutsatt forelder, å kreve et samarbeid om barna etter endt samliv. Ikke bare kan det redusere omsorgsevnen, men faren for fortsettelsvold er betydelig. Det kan nok være at det foreligger Foreldrefiendtliggjøring etter en bokstavelig tolkning av ordet, men den må møtes med forståelse og aksept, noe annet vil være å premiere voldsutøveren, og fortrenge hva som er best for barnet.

Jeg opplever altså uttrykket Foreldrefiendtliggjøring som for lite presist, og lite egnet til å beskrive mangfoldet av de situasjoner som kan oppstå etter et samlivsbrudd.

Jeg anbefaler alle til å gjøre klare avtaler om hva som skal skje etter et samlivsbrudd. Vi avtaler gjerne hvem som skal ha bil og hus, men barna blir ofte glemt. Forutsigbarhet rundt hvordan man håndterer «barnefordelingen» er ofte en nøkkel til et fungerende samarbeid også umiddelbart etter bruddet. Det er viktig å være tidlig ute med mekling, og enda viktigere å være ærlig med seg selv. Og dersom man opplever den egentlige Foreldrefiendtliggjøringen, så er det hjemmel i barnevernloven for å motvirke denne.

27/06/2025

I går flyttet et barn hjem..

Når jeg ringte i dag for å høre hvordan det hadde gått, kunne ikke klienten prate med meg.

De var på fisketur..

05/06/2025

I dag lykkes vi å bli mekle frem en enighet etter samlivsbrudd mellom to samboere. Det var mye følelser og vanskelige temaer oppe til diskusjon. Opplevd urettferdighet, og faktisk urettferdighet.

Når samlivsbruddet er et faktum, er konflikten ofte på sitt skarpeste. Mange kjenner på vonde følelser, samtidig skal man sikre seg selv på best mulig måte.

Ofte ser vi at en part har alt, og den andre svært lite. Mange blir stående alene mot en tidligere samboer, som på sin side har en sterk familie, solid økonomi og ressurser til å hevde seg med økonomisk og sosial makt, gjerne under trusler om bruk av advokat.

Ofte er det også barn involvert. Når konflikten om delingen spisser seg til, blir barna alt for ofte et verktøy. Et forhandlingskort. Et middel for å ta igjen.

En samboeravtale kan bidra til å redusere konfliktnivået når bruddet kommer. Den sikrer forutsigbarhet for begge parter, noe som alltid vil redusere grunnlaget for konflikt.

Det tar kort tid å utarbeide en samboeravtale, samtidig kan det spare partene for mye vondt i en allerede vanskelig situasjon.

Ta kontakt ved spørsmål om samboeravtale.

29/05/2025

Etter et 17 år langt samliv klarte han endelig å bryte ut. Som han selv fortalte, det var fem gode år, fem år som langsomt utviklet seg til et fengsel, og en syv års indre kamp for å komme seg ut.

En fortelling om strukturert psykisk vold. En fortelling om økonomisk og materiell vold. En fortelling uten bevis.

For å opprettholde den nære relasjonen til egne barn, må han fortsette kampen. Fortellingen gjengis til den sakkyndige uten bevis. Fortellingen gjengis til dommeren uten bevis. Advokaten skal prosedere saken, uten bevis.

Dommeren snakker om forsoning. Den sakkyndige snakker om forsoning. Advokaten forteller at den eneste måten å få til en god løsning, er forsoning og en avtale.

Etter en syv års prosess for å bryte ut, følger en prosess der systemet presser frem forsoning og samarbeid.

Slik legger systemet til rette for fortsettelsesvold. Samværsavtalen blir en fortsettelse av samlivet. Det er det vi ber foreldrene om, når vi følger forsoningssporet.

Noen ganger, må vi bare si stopp.

19/05/2025

I drøye to år har jeg bistått klient i en sak om omsorgen for et barn. Vi inngikk avtaler, trodde at saken så sin slutt, og måtte på igjen noen måneder senere.

Når vi omsider kom til hovedforhandlingen, forsøkte vi en siste gang å få til en avtale som tok tilstrekkelig hensyn til barnets behov. Med bistand fra en dyktig sakkyndig og advokater som var opptatt av løsninger fremfor å opprettholde tidligere inntatte posisjoner, kom vi frem til en endelig avtale. Saken var ferdig.

For noen dager fulgte jeg opp klienten og var spent på hvordan situasjonen var, når det ikke lenger hadde bistand og fagpersoner som fulgte de opp.

Klienten fortalte om et bedre samarbeid enn noen gang. Foreldrene snakket godt sammen, og fant løsninger innenfor rammen av avtalen. De har begynt å stole på hverandre. De tør å være rause. Og de evner å sette barnet først.

Jeg blir både stolt og rørt av disse solskinnshistoriene. Gjennom godt samarbeid snudde vi noe vanskelig til noe fint.

12/05/2025

Kampen om den nye barneloven

Med stor interesse følger jeg debatten om den nye barneloven, som i etterkant av høringen i Stortinget den femte mai, i flere fora har handlet om forhold som ligger i periferien av hva som er viktig for en ny barnelov.

For en praktiserende advokat med foreldretvister som hovedrettsområde, har prosessen nå blitt en meget god illustrasjon av den klassiske barnefordelingssaken. Med andre ord, en kamp mellom mor og far, der hva som er best for barnet blir et vikarierende argument for å kamuflere eget sinne, behov for selvhevdelse og manglende evne til å se realitetene i saken.

Det er ingen tvil om at «selvtekt» ved samlivsbruddet og falske anklager om vold og overgrep er et verktøy enkelte tyr til. Ofte for å posisjonere seg, samt begrunne og forsvare brudd med den andre forelderen, og som argument for hvor barna skal bo fremover.

Det vi ser ut til å glemme i denne diskusjonen, det er at det i midten står et eller flere barn med sine konkrete behov. Det er disse behovene som er det sentrale. Og det er disse behovene barneloven skal ivareta. Barnerett handler ikke om likestilling. Barnerett handler om å sikre det beste for barn, som enkeltindivider og som gruppe.

En regel som gir begge foreldre lik myndighet etter et samlivsbrudd, uavhengig av hvor barnet bor, vil etter min mening kunne føre til enda flere og skarpere konflikter. Når foreldre ikke blir enige, inntar man raskt en rettighetsposisjon der barnets behov kommer i bakgrunnen.

Det er videre slik som advokat Ingunn Alvik tidligere har argumentert, at avgjørelser knyttet til et barn, må treffes på grunnlag av kunnskap om barnet og ikke ut ifra en rettslig posisjon. Alle avgjørelser må fortsatt rette seg etter hva som er best for barnet, men veien til avgjørelsen kan bli betydelig vanskeligere, fordi foreldrene sitter med et ulikt beslutningsgrunnlag. Barnets rett til å bli hørt kan raskt bli illusorisk, dersom foreldre som ikke har umiddelbar tilgang til barnets mening skal kunne bestemme over forhold av betydning.

Likhet og rettferdighet mellom foreldrene er åpenbart viktige verdier for et barn. Enda viktigere er det at barna har omsorgspersoner som har tilstrekkelig energi, evne og tid til å ivareta barnets behov. Manglende evne til å samarbeide er en særlig gjentakende utfordring i saker om barnefordelingen. Ved å lovfeste lik beslutningsmyndighet til begge foreldre. er det -slik jeg ser det - en betydelig risiko for at vi tvinger frem et samarbeid der samarbeid ikke er bra. Den som lider mest under dette, det er barna.

Det lovverket vi har i dag er godt nok, derimot er det ingen tvil om at det både kan og må brukes på en bedre måte. Samværsforelderens rolle må antakelig tillegges større vekt og retten må antakelig være modigere i saker der en av foreldrene bedriver sabotasje av samvær. En særdomstol med kompetanse på denne type saker er noe som burde vurderes. En ordning der begge foreldre sikres fri rettshjelp når kun en av de møter lovens krav om dette, vil også kunne bidra til større rettssikkerhet for både foreldre og barn, og på sikt virke konfliktdempende.

Likhet for likhets skyld, det er feil vei å gå.